God Jul til alle våre medlemmer

Jeg har lyst til å bryte med vante forestillinger: Intet er som vinterseilas. For si meg, kan fjorden bli vakrere enn i frostrøykens pust, mens en matt og skjev sol låner sitt blekrosa lys til den trolske stemningen? Når snøen har falt, og holmene dovner seg som hvaler i hvitt, hvor eksotisk er det ikke å høre isskorpen briste lik knekk rundt baug og skrog, eller kjenne nordadraget sette roser i kinn? Og stillheten; fjorden er aldri så stille som om vinteren, selv sjøfuglene holder nebb. For om vinteren drar ikke sjøens bajaser ut, de med hestekrefter i hekkaggregatet og utidig kommandoskrål fra flybridgen. Selv Nesoddbåtene får et drag av dannelse over seg, der de i plutselig ærbødighet kan finne på å vike for en ensom seiler.

Sigmund, Didrik og Ragnar på vei til Smøgen

Sammen med Didrik, denne spaltens tegner, og min gamle venn Sigmund, la jeg ut på førjulsseilas til Smøgen. I det vi tok tampene inne ved Dronningen smilte jeg overbærende av alle de tildekkede båtene som skulle ligge klemt under sine møner til en gang etter påske. Med plastkanner lydig dinglende i kanten på presenningen forberedte de seg på første snøfall og lite annet. Ingen trinn over dekk, ingen hender som utålmodig løsner fortøyningene, for siden å sette et aldri så lite seil. Hvor har vi det fra, at våre båter ikke tåler norsk vintervær? Å gjemme båten i plast ved den første isnende sno må jo være som å forberede gravferd; og når skutene ligger gavl ved gavl i boblehavna, eller står hensatt oppe på tørre land for den saks skyld, er det rart assosiasjonene går til kirkegården? En seilbåt, som er så full av liv får den bare seile, hva har den i slike gebrekkelige gevanter å gjøre?

Nei, snøfnuggene fikk heller danse i riggen der vi passerte Dyna fyr, og kunne vi ennå ikke se Steilene i tåka, satte vel heller ikke det turen over styr. Vi hadde dratt på oss tykke og gode klær, og nede under dekk stod varmeapparatet og durte. Innen vi kom til Filtvet ytterst i Drøbaksundet hadde vi dessuten glemt både tåke og snø, for der fanget seilene de siste strimer av en sol som tross desemberdagens tidlige mørke hadde holdt ut til skyene omsider forsvant. På Breiangen seilte vi under mylderet av stjerner, med rimfrost i skjegget, det er så, for nå fortalte gradestokken at temperaturen falt. Men innen lemmene ble stive for alvor, viste den røde lykt på odden oss vei til ankerplassen i Evjesund, der lammestek og rødvin stod på menyen.

To ganger hadde jeg overvintret i Alaska med min seilbåt Northern Quest, to ganger hadde jeg brutt opp fra tropisk idyll rundt Tonga og Fiji for å gi meg Stillehavets nordlige breddegrader i vold. Kanskje er jeg sprø, skjønt ikke helt, for hva er vel flottere enn å oppdage kontrastene i livet, ikke de forskjeller som gir seg selv, men dem du må jakte på? Sånn var det neste morgen i Evjesund også, da den tynne snerken av is som hadde lagt seg i løpet av natten, minnet meg om Alaska og mine første vinterseilaser, seilaser jeg aldri glemmer, og som det slett ikke er nødvendig å dra til Alaska for å oppleve, men det var nå der jeg befant meg, første gang jeg satte seil mellom snødekte åser og fjell. For før jeg kom dit hadde også jeg dekket til båten min hver høst, full av fordommer som jeg var mot å ha båten på vannet om vinteren. Den kunne jo gå i stykker, ikke sant? Det sa de i alle fall, de som hadde greie på det. Men sant skal være sant, det var før boblehavna var oppfunnet, og da var det visst ingen som visste bedre. Unntatt yrkesfiskerne, da, men dem var det jo ingen som hørte på.

Alt var forresten annerledes før. De varme klærne var ikke funnet opp, og ikke de gode, moderne varmeapparatene heller. Men nå er i alle fall ikke det noen unnskyldning lenger.
Men hvem trenger unnskyldninger? Ingen, skulle jeg tro, vi gjør alle som vi selv synes best, det er jo mulighetene seiling gir for individualitet vi liker så godt. Så jeg skriver ikke disse linjer for å dytte noen ut på sjøen vinterstid, jeg prøver bare å fortelle hvor flott det er, og hvor glad jeg er for at jeg liker å våkne med snø på dekk.

Vi ”skar” oss ut av Evjesunds is, og utenfor Hankø slo bris fra nordøst inn i seilene. Hvaler og Koster-øyene suste forbi, å jo, det var ikke fritt, jeg tenkte nok på de mange sommerseilaser i samme farvann, i T-skjorte og badebukse, og uten skjøter frosten hadde gjort stive som pinner. For nå var det seks grader kaldt og holke på dekk. Men vi skulle ikke krysse noe hav, vi skulle bare inn i den svenske skjærgårdens lunende favn og nyte restene av lammesteken ved brygge i Havstenssund.

Så annerledes skjærgården er når den er tom for båter, for sydover mot Smøgen neste dag, så vi ikke fjerten av reling eller mast, bare oss selv, som gikk for motor i sol og frostig havblikk. Kanskje klødde han seg i hodet, brovakten i Sota kanal, da han så en seiler stevne stille. Men broen svingte åpen, og en halvtime senere stod vi inn mellom bryggene i Smøgen.

Jeg slapp å slåss med tusen andre skippere om båtfeste. Vi slo pålestikk på beste plass. Deri ligger også en av vinterseilasens gleder.

Hentet Fra Kvams internettsider. Mer av Ragnar Kvam jr. kan du lese her.